Hvem skal bestemme hvordan Norge fremstår i ytringsfrihetsspørsmål?

Det er ikke vakkert å se anerkjente og kompetente politikere dukke, bli tause eller peke på andre når viktige markeringer til støtte for ytringsfriheten blir tema.

Varsleren Edward Snowden er tildelt Bjørnsonprisen 2015. Juryen har bedt regjeringen om å sørge for at Snowden kan komme til Molde for å motta prisen og deretter reise uhindret tilbake til Moskva. Straks pekte justisministeren på UDI som behandlingsinstans, for senere på dagen mene at påtalemyndighetene nok også måtte ha et ord med i laget. Dermed eksponerte han det åpenbare, nemlig at justisdepartementet, som begge etater rapporterer til, er der man må ta stilling til spørsmålet.

Mens justisministeren peker på underliggende etater er statsministeren taus, vårt brev er det ikke kommet noe svar på. Da NRKs mange programmer på radio og TV ville ha deltakelse fra regjeringspartienes ellers så debattglade politikere, ville ingen stille opp.

Stort bedre var det ikke hos Arbeiderpartiet. Støre gjorde som Anundsen og pekte på etatene mens justispolitisk talsperson, Hadja Tajik sa at hun overlot slike spørsmål til den til enhver tid sittende regjering å avgjøre. Og hun kunne fortelle oss at AP for tiden ikke sitter i regjering.

Man kan forstå dette. Stortingspresident Olemic Thommesen hadde nok ikke sin «finest hour» i den politiske karrieren da han i fjor sa at «det vil virke unødvendig provoserende på Kina om jeg møtte Dalai Lama nå». Før valget hadde han ledet Stortingets uformelle Tibet-komite fra 2008 og ment noe helt annet. Politikere som går inn i maktposisjoner møter seg selv i døra.

Når ytringsfrihetsspørsmål skal veies opp mot melk, brød og «vennskap» med stormaktene, ser vi at de siste hensyn vinner hos dem som har ansvaret for den praktiske politikken. Spørsmålet er derfor om ikke grensedragningen bør gjøres i Stortinget. Enten ved at partiene inngår et «Ytringsfrihetsforlik» som gir klare retningslinjer for hvordan slik saker bør håndteres eller at man får en god debatt i Stortinget om tema. Det bør være opplagt at så vel Dalai Lama som Snowdensaken bør ligge innenfor det Norge kan bidra til i ytringsfrihetens tjeneste.

Kristenn Einarsson på vegne av styret i Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet

På trykk i Aftenpostens papiravis 10. juni 2015

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someoneShare on Google+

A prize for Edward Snowden. But will he be able to travel to Norway?

By Thomas Hylland Eriksen
Anthropologist and board member of the Bjørnson Academy

A few months ago, it was as if everybody wanted to be Charlie (Hebdo). This gesture was laudable enough (if not always credible), but who wants to be Edward Snowden? After two years, the world’s most important whistleblower is still in Moscow. His chances of returning to a normal life remain slim, in spite of the recent ruling, in the US court of appeals, that the NSA’s storage of telephone metadata is indeed illegal.

Western politicians confronted with the Snowden affair typically respond in a vague and equivocal way. If pressed, they might say that their country does not condone mass surveillance, perhaps adding that it is not in their mandate to engage directly with Snowden’s situation. However, they are wrong on both counts. Just as they criticise rights violations in other countries, they can and should support Snowden, especially now that even a high legal authority in the US has indirectly confirmed that he was right to blow the whistle. Moreover, objectionable forms of surveillance do take place, if not on the same scale as in the US, in European countries as well.

The arguments in favour of mass surveillance are surprisingly weak. As Jesselyn Radack, one of Snowden’s lawyers, recently pointed out, both the Boston bombing and the Charlie Hebdo massacre provide excellent arguments against surveillance. The authorities were unable to prevent either of these events, although they had repeatedly been warned about the perpetrators – not because of advanced surveillance methods, but through human intelligence. ‘When you keep all and sundry under surveillance, you become lazy,’ she says. ‘You stop doing the detective work and trust the algorithms to do the job.’

Recently, a Norwegian cultural academy decided to award its annual prize to Edward Snowden. The Bjørnstjerne Bjørnson Academy is named after a significant Norwegian writer, playwright and public intellectual. Bjørnson (1832–1910) was not only in favour of Norwegian independence (achieved in 1905) and democratic values, but he also emphasised the importance of the freedom of thought and speech, the value of disagreement and the need for civil society to be independent of state powers. He was, among many other things, a strong supporter of Alfred Dreyfus.

The Bjørnson Academy, of which I am a board member, awards its annual prize to a person whom we see as a strong representative of the values for which Bjørnson became famous and controversial in his time. This year, the board was unanimous in deciding that surveillance should be the topic of its annual seminar, and that Edward Snowden should be offered the prize.

In the press release sent to the Norwegian media, we explained that Snowden’s interventions did not just concern personal integrity and illegitimate state power, but were also directly relevant for the freedom of expression. If everything that is written or spoken can potentially be traced and stored by the political authorities, the free exchange of ideas will suffer owing to possible sanctions from the state. Threats to the freedom of expression may have been more visible in Bjørnson’s day, but they were less insidious and ubiquitous than today.

There is only one minor problem with the Bjørnson prize. Snowden was happy to receive it, and we duly invited him to come to Molde, Norway on 5 September for the award ceremony. However, since he is still considered a criminal by the US, his security would have to be guaranteed by the Norwegian government. We therefore wrote a letter to Prime Minister Erna Solberg (Conservative Party) and Minister of Justice Anders Anundsen (Progress Party) asking them to ensure free passage for Snowden to Norway. Several lawyers have considered the case and concluded that it would be legally possible for Norway to allow Snowden to enter the country without being extradited to the USA.

Both government parties have for years (not least in recent debates concerning Muslims and Islam) been staunch defenders of the freedom of expression. The populist Progress Party has also always been critical of the state’s tendency to interfere unduly with the lives of citizens. Unfortunately, only politicians from the Socialist Left (SV) have so far supported our demand. The government has not yet responded to our letter, but it was sent only on 1 June. We are optimistic for now, hoping that the Norwegian government will confirm loud and clear that it is uncompromising in its support of the freedom of expression and citizens’ personal integrity, and that it will not let its relationship with other countries stand in the way of the fundamental principles of democracy.

Published 8 June 2015 Open Democracy.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someoneShare on Google+

Bjørnsonprisen 2015 til Edward Snowden

Dato: 2. juni 2015

Bjørnstjerne Bjørnsonprisen 2015 blir tildelt Edward Snowden for hans arbeid for personvernet, og for å rette et kritisk søkelys mot staters overvåkning av sine og andres innbyggere.

Prisen blir overrakt Edward Snowden under årets Bjørnsonseminar i Molde 5. september. Seminaret arrangeres i forbindelse med Bjørnsonfestivalen.

Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet gir Snowden årets pris fordi han gjennom sine avsløringer har vist hvordan den elektronisk integrerte informasjonsverdenen kan være en trussel mot personlig integritet, men også mot ytringsfriheten. For dersom alt som blir sagt og skrevet kan bli registrert og lagret av staten, vil den frie utveksling av tanker, meninger og ideer bli skadelidende på flere måter. Mange vil legge bånd på seg fordi ‘storebror ser deg’, mens andre vil møte sanksjoner fordi de har trådt over usynlige grenser definert av staten. Dette er et tema som ligger tett opptil flere av Bjørnsons hjertesaker, da personovervåkning representerer en trussel både mot individuell frihet og ytringsfrihet.

Vi håper at tildelingen av Bjørnstjerne Bjørnson-prisen til Edward Snowden kan bidra til å øke engasjementet og interessen for dette, og til at flere ser sammenhengen mellom overvåkning og ytringsfrihet. Juryens begrunnelse er vedlagt pressemeldingen.

Snowden er naturligvis invitert til å komme til Molde for å motta prisen 5. september, og vi har bedt norske myndigheter om å gi ham den beskyttelsen han trenger for å kunne motta sin fortjente pris. Brevet følger vedlagt pressemeldingen.

Kontaktpersoner er:
Thomas Hylland Eriksen: 90 05 02 93 (send en sms, han tar umiddelbart kontakt)
Kristenn EInarsson: 90 12 97 11
Hege Newth Nouri: 93 00 22 62

Om Akademiet
Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet, Det Norske Akademi for Litteratur og Ytringsfrihet, ble stiftet i 2003. Akademiet arbeider for fremme av litteratur og for
kunnskap om også andre litterære og kulturelle ytringsformer enn de som tilhører
vår egen kulturkrets, også for ytringsfrihet i Bjørnstjerne Bjørnsons ånd, bl. a. ved
møter og seminarer.

Om Bjørnsonprisen
Akademiet deler årlig ut en større pris på NOK 100 000 samt statuett og diplom til en
person eller en institusjon som har bidratt i stor grad i en internasjonal sammenheng
innen det området som omfattes av akademiets formål.
Tidligere vinnere av Bjørnsonprisen er bl.a. Kristin Solber, Yasar Kemal, Biskop Thomas av al-Qusiyya og Mair, Wojoud Mejalli, David Zonsheine, Adonis og Hrant Dink.
Juryen består av akademiets styre som er Hege Newth Nouri (leder), Peter Normann Waage (nestleder), Kristenn Einarsson, Thomas Hylland Eriksen, Thorvald Steen, Knut Ødegård og Kari Vogt.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someoneShare on Google+

Brev til Anundsen og Solberg

Til

Justisminister Anders Anundsen
Statsminister Erna Solberg

Oslo, 1. juni 2015

Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet er stolt av å kunngjøre at Bjørnsonprisen 2015 tildeles Edward Snowden. Snowden får prisen for sitt arbeid for personvernet, og for å rette et kritisk søkelys mot staters overvåkning av sine og andres innbyggere.

Edward Snowden er invitert til Molde for å motta prisen lørdag 5. september. Prisoverrekkelsen vil skje under gjennomføringen av årets Bjørnsonseminar. Bjørnsonseminaret vil rette søkelyset mot overvåkning, retten til personvern og avlytting. Seminarprogrammet er vedlagt.

Styret begrunner i pressemeldingen valget av Edward Snowden som årets prisvinner slik:
Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet gir Snowden årets pris fordi han gjennom sine avsløringer har vist hvordan den elektronisk integrerte informasjonsverdenen kan være en trussel mot personlig integritet, men også mot ytringsfriheten. For dersom alt som blir sagt og skrevet kan bli registrert og lagret av staten, vil den frie utveksling av tanker, meninger og ideer bli skadelidende på flere måter. Mange vil legge bånd på seg fordi ‘storebror ser deg’, mens andre vil møte sanksjoner fordi de har trådt over usynlige grenser definert av staten. Dette er et tema som ligger tett opptil flere av Bjørnsons hjertesaker, da personovervåkning representerer en trussel både mot individuell frihet og ytringsfrihet.

Vinneren av Bjørnsonprisen velges av Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiets styre, som også fungerer som jury. Styret består av følgende medlemmer:
Hege Newth Nouri, president for Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet og generalsekretær i Norsk PEN
Peter Normann Waage, visepresident for Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet, statsstipendiat, forfatter og essayist
Kristenn Einarsson, direktør i Den norske Forleggerforening
Thomas Hylland Eriksen, professor ved Universitetet i Oslo
Knut Ødegård, statsstipendiat, poet og oversetter
Kari Vogt, seniorforeleser ved Universitetet i Oslo
Thorvald Steen, statsstipendiat og forfatter

Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet har kontaktet de anerkjente advokatfirmaene Schjødt AS, representert ved ledende advokater Cato Schiøtz og Emanuel Feinberg, og Hestenes og Dramer & Co, representert ved senior advokat Frode Sulland. Vi har bedt om deres juridiske vurdering av muligheten for at Edward Snowden kan komme til Molde for å motta denne meget fortjente prisen.

Vurderingene fra de ovennevnte firmaer gjør det klart at det er rettslig grunn til å tro at Edward Snowden kan komme til Norge fra sin tilflukt i Moskva, uten å bli utlevert til USA.

Denne konklusjonen er basert på Utleveringslovens § 5 første ledd, som fastslår at utlevering ikke kan skje ved et «politisk lovbrudd». Selv om det fremgår av § 5 andre ledd at dersom forholdet også omfatter «lovbrudd som ikke er av politisk karakter kan utlevering skje for dette lovbruddet dersom forholdet overveiende må anses for å være av ikke-politisk karakter», finnes det et sterkt argument for at også det ikkepolitiske aspektet ved Snowdens handlinger kan anses som politisk grunnlagt og motivert.

Amerikanske myndigheter har annullert Snowdens pass, og han har siden 2013 vært bosatt i Russland. Utlendingsloven § 8 tredje ledd fastslår at Utlendingsdirektoratet kan i særlige tilfeller frita en utlending fra kravet om pass.

Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet ber på dette grunnlaget statsminister Erna Solberg og justisminister Anders Anundsen om å sikre at Edward Snowden får komme til Norge og motta prisen i Molde, uten å risikere å bli utlevert til USA. Vi ber om en snarlig tilbakemelding i denne saken, ettersom det er kun få måneder til prisoverrekkelsen skal skje.

Med vennlig hilsen
Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet

Hege Newth Nouri                         Kristenn Einarsson                         Thomas Hylland Eriksen

KOPI:    Julie Brodtkorp, statssekretær, Statsministerens kontor
Lars Øy, statssekretær, Statsministerens kontor
Hans Røsjorde, statssekretær, justisministerens kontor
Vidar Brein-Karlsen, statssekretær, justisministerens kontor
Jøran Kallmyr, statssekretær, justisministerens kontor
Advokatfirmaet Schjødt, representert ved Cato Schiøtz og Emanuel Feinberg
Advokatfirmaet Hestenes og Dramer & Co, representert ved Frode Sulland
Ben Wizner, Edward Snowdens amerikanske advokat

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someoneShare on Google+

«SE OSS! HØR OSS! FORTELL VÅRE HISTORIER!» Foredrag av prisvinner Kristin Solberg

Kairo, august 2013. Fra moskeens høyttaler kom ikke den vanlige bønnen, men en hes, opprørt mannsstemme som ropte: «Er det en kirurg i nærheten?»
Jeg trengte meg gjennom mengden av demonstranter utenfor og gikk inn. Jeg husker ikke lenger om jeg tok av meg skoene, kan hende glemte jeg det da jeg så de skadede. De satt eller lå på gulvet, noen med blod rennende fra et bein eller en arm, andre med blod fra hode eller bryst. Leger løp fra én skadet til en annen; en gjenopplivning her, stansing av en blødning der.
– De er skutt i hodet, nakken, noen i brystet, sa en lege. – De som er hardt skadet, kan vi ikke behandle. Vi har ikke fasilitetene. Alt vi kan gjøre er å utføre førstehjelp, gi smertestillende tabletter, sy noen sting, ikke mer.
Lyden av skuddsalver kom fra et sted utenfor moskéveggene, og blandet seg med stemmen i høyttaleren som ennå ropte etter en kirurg, liksom understreket alvoret av den. Flere mennesker ble båret inn.
Jeg fulgte blodsporene opp trappen til andre etasje, der de døde lå. 24 lik akkurat da, før nye kom og andre ble hentet.
Dagen før hadde jeg vært i en annen moské, lik denne. Familier som lette etter savnede kom i en jevn strøm inn døren. De stanset et øyeblikk foran tavlen ved inngangen, der de dødes navn var skrevet med hastig håndskrift, lettet hvis de ikke fant det de så etter. Så gikk de videre inn i moskeen, lette blant likene som lå side om side, rad etter rad. De var over 200, så mange at de dekket hele moskégulvet. Jeg intervjuet de levende midt blant de døde, og kunne ikke unngå å komme nær dem. – Hør på oss! sa familiene. De dro meg i ermene bort til sine familiemedlemmer, der de lå og råtnet, og fortalte hva som var skjedd dagen før, da egyptiske sikkerhetsstyrker slo ned på protestene til tilhengerne av president Mohammed Mursi, som var blitt avsatt i et kupp måneden før.

En gang, helt i starten, da jeg først begynte å oppsøke steder der tragedien rammet, var jeg blitt overrasket over at så mange ønsket å snakke med meg. Jeg hadde trodd at de ville være private i sin sorg og hadde følt at jeg trengte meg på, der jeg like etter at livene deres var rast sammen, kom med notatblokk og penn og ba dem fortelle hva som var skjedd. Slik jeg nå stod i moskeen og snakket med mennesker som gråt, mennesker som ropte, mennesker hvis liv for alltid ville være delt inn i et før og et etter denne dagen.
Ofte jobber jeg med en stor dose tvil. I disse augustdagene i Kairo skulle jeg ønske jeg var lege, ikke journalist, for jeg vil redde mennesker heller enn å skrive om dem etter at de er døde. Andre ganger er det andre yrker jeg heller ville hatt: Jeg vil være hjelpearbeider når jeg kommer først frem til en landsby etter en naturkatastrofe og blir spurt om jeg har mat og vann, men alt jeg har er et kamera. Når jeg intervjuer syriske jenter som må slutte på skolen fordi de er på flukt, skulle jeg ønske jeg var lærer som kunne undervise dem og sørge for at fremtiden deres likevel, kanskje, blir ok. Når jeg står i ruinene av et hjem og hører lyden av enda et bombefly, skulle jeg ønske jeg var fredsmekler som kunne forsøke å få partene i en krig til å ta til fornuften og snakke. Men jeg er ingen av delene, og jeg føler meg alltid utilstrekkelig.
Troen kommer – alltid forsiktig, aldri skråsikkert – når ofrenes familiemedlemmer drar meg i ermet og sier: «Hør på oss! Fortell våre historier!» De vet at en krig er aldri bare en kamp om territorium, det er en kamp om hvilket narrativ vi skal tro på, en kamp om sannheten og historien.
Sannheten er ikke bare krigens første offer, slik den greske dramatikeren Aiskhylos som kjent sa. Sannheten forvrenges, forskyves og forringes lenge før krigen begynner. Løgner må som oftest til for å rettferdiggjøre det krig i bunn og grunn er: et kollektivt massedrap.
Og sannheten er mektig. Det vet egyptiske myndigheter da de i disse augustdagene konfiskerer journalistisk utstyr på flyplassen, og da de fengsler journalister i ukene og månedene etter. Det vet regjeringen til Bashar al Assad når den forhindrer journalister i å dra inn i områdene den har bombet, med unnskyldningen om at det er for vår egen sikkerhet. Det vet NATO-lands militære når de tar med journalister på presseturer i Afghanistan.

Familiene i moskeen så på det å snakke med en journalist som en mulighet til å si: «La dette gå ned i historien som det det faktisk var, ikke som det overgriperen forsøker å si at det var!» De sa de ikke fikk dødsattest og dermed heller ikke tillatelse til å gravlegge sine nære, før de skrev under på at dødsårsaken var selvmord. Selvmord? Hadde de skutt seg selv i brystet, flere ganger, og så satt fyr på seg selv? Mange familier nektet, så deres kjære lå på moskégulvet og råtnet. Kairo i august, det er 40 grader, det er en lukt hverken røkelse, rosevann eller digre blokker med is på likene kan fjerne.
Den dagen hadde jeg tatt av meg skoene. Jeg vet det fordi sokkene mine var fulle av blod da jeg kom hjem. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med dem. Kaste dem? Det gikk jo ikke, disse menneskene var drept, og nå forsøkte myndighetene å fjerne spor etter dem – å kaste dem føltes respektløst. Vaske dem? Det gikk jo heller ikke. Da ville de blande seg med alle mine andre svarte sokker, og jeg ville føle at jeg uansett hvor jeg gikk, tråkket i andre menneskers blod. Sokkene ble liggende på gulvet, like ved søppelbøtten, i dagevis, og jeg forsøkte å unngå å se på dem.
Neste dag, med eller uten sko: De 24 likene foran meg var nye. Varme. Åpne øyne, som om de ennå kunne se. For bare noen minutter siden hadde de levd, de hadde vært del av demonstrasjonen som beveget seg utenfor moskeen, i retning Tahrir, den legendariske revolusjonsplassen. Kanskje var de blant dem som ropte Allahu akbar. Nå lå de på gulvet, kulehull i brystet eller hodet, kanskje begge steder. Noen var svøpt i hvite kleder, andre var ennå ikke blitt det.
– Ta bilde av dem! sa legen. Og jeg tok bilder som jeg visste at aldri ville komme på trykk, men jeg vet bedre enn å forsøke å forklare slikt i en situasjon som denne. «Beklager, vi kan ikke vise bilde av din drepte sønn/bror/far, fordi han ble drept for brutalt.» «Det er virkeligheten, skal dere sensurere den?»
Blant de døde var en gutt, kanskje var han 12–13 år, han lå med strupen kuttet. Hans bror kom opp trappen på leting etter ham, og kroppen hans knakk i to på midten da han gjenkjente ham. Like ved besvimte en kvinne.
Utenfor kom lyden av flere skudd, nærmere nå. Sjefen ringte og ba meg komme meg ut, hjem, i sikkerhet. Jeg sa: snart, ikke nå. Nå er jeg her, jeg må gå gjennom menneskemengden det skytes mot for å komme meg hjem, det er farlig uansett om jeg drar nå eller om en time.
Flere ble båret inn. En mann, han var kanskje på min alder, ingen visste hvem han var, for han ble båret inn av fremmede. Jeg så ham inn i øynene da han døde. Blikket hans ble fjernere, det skled over fra liv til død, det fikk noe ufokusert og glassaktig over seg. Som om han fra å se utover så innover i seg selv.
Jeg ringte desken og sa:
– Bytt ut morgendagens sak! Dette er en massakre.
Det var halvannen time til førsteutgaven gikk i trykken, og en annen sak fra Egypt var planlagt, men det gikk ikke, ikke nå.
Hele natten lå jeg våken og stirret i taket, usikker på hvordan jeg noensinne ville sove fredelig igjen, helt til jeg hørte moskeen kalle til morgenbønn.
Den offisielle historien var en annen enn den jeg hadde vært vitne til. I Zamalek, øya i Nilen der jeg bor blant velstående naboer, sa egyptere at de drepte ikke var så mange som jeg hadde sett. De sa de fikk som fortjent.
– Jeg håper de bomber Brorskapet, så vi blir kvitt dem engang for alle, sa en. – De ønsker å starte borgerkrig i Egypt, vi må forsvare oss, det er oss eller dem, sa en annen.
På egyptisk TV ble bilder av angivelige demonstranter med våpen i hendene vist på repeat. Alle de lokale mediene støttet de nye myndighetene – medier som ikke støttet dem var blitt stengt like etter kuppet – og de rapporterte om digre våpenbeslag. Demonstrantene var farlige, sa de. Det var de som først drepte sikkerhetsstyrkene, ikke omvendt. Begravelsen til drepte sikkerhetsstyrker ble vist live på TV. Egypt’s war on terror, stod det som en logo i rødt i hjørnet, på engelsk, som for å overbevise oss om hva som egentlig foregikk. Jeg så ikke bilder fra moskeene jeg hadde besøkt. Men jeg så e-poster fra myndighetene til journalister der de klaget over vår dekning, tonen var indignert og truende.
Jeg så ikke en eneste demonstrant som var bevæpnet i disse augustdagene. Det betyr ikke at ikke noen var det – og troverdige kilder sa at noen var det – men de var ikke flertallet, og de jeg så som ble drept, var ubevæpnede. Noen av kulehullene til hodet og brystet viste at de var skutt ovenfra, kanskje fra taket på bygninger. Dette var ikke forsøk på å få kontroll over massene, det var drap, utallige drap, og det ble forsøkt dekket over.
Human Rights Watch sa senere at det var det største ulovlige massedrapet i moderne egyptisk historie. Andre sa det var den største massakren av demonstranter siden den på Den himmelske freds plass i 1989. Men Rabaa-massakren kommer ikke til å bli husket. Den kommer ikke til å markeres 25 år etter. Noen ganger lurer jeg på om det er fordi ofrene er mennesker «vi» i Vesten egentlig misliker – islamister – og fordi såkalt stabilitet blir regnet som viktigere enn menneskerettigheter, viktigere enn menneskeliv. Andre ganger tror jeg det er fordi de egyptiske myndighetene klarte å forvirre narrativet. Kanskje er det begge deler.

Troen er sterkest når vi journalister kan si: «Slik var det, eller slik var det ikke. Jeg vet det, for jeg var der.»
Å være et uavhengig vitne har vært en av kjernene i utenriksjournalistikken siden begynnelsen.
Mowbay Morris, redaktør for The Times, skrev følgende da avisen sendte korrespondent William Howard Russell, regnet som den første moderne krigskorrespondenten (selv om Russell selv mislikte betegnelsen krigskorrespondent), for å dekke Krim-krigen i 1854: «Offentligheten forventer at vi har våre egne agenter … Og den har lenge vært vant til å se til The Times … for sannheten i alle ting. Vi skuffer en rimelig forventning når vi ikke tilbyr noe bedre enn rapporter fra andre journaler, uansett hvor autentiske.»
Journalister var til stede i Kairo i fjor sommer, og vi var der i Gaza i sommer. Da et hjem for mennesker med funksjonshemming ble rammet i et flyangrep, kunne vi si: Dette er ikke en Hamas-leir, men et hjem for mennesker med cerebral parese. Da et sivilt hjem ble rammet, kunne vi si: Her bodde sivile. Kanskje bodde også et Hamas-medlem her, det kan vi ikke vite og heller ikke utelukke, for naboer forteller oss at arbeidsløse Omar på 20 år nettopp hadde blitt med i Qassam-brigaden, men her bodde også hans lillesøster Fatima på åtte år, og hun og familien ble ulovlig drept. Nå er det eneste som er igjen av henne, en skolesekk med bilde av Barbie og kroppsdeler som er så istykkerrevne at ingen kan si om de tilhører henne eller hennes far. Da FN sa at nær 70 prosent av de drepte er sivile, og israelske myndigheter beskyldte FN for løgn, kunne vi si at det FN sa stemmer overens med det vi så, på sykehusene, i ruinene, på likhusene.
Eller som i Afghanistan. Mens NATO-lands politikere snakket om at de kriget for å skape fred, og at afghanske styrker var rede til å ta over sikkerhetsansvaret i landet, kunne vi snakke med afghanere som fortalte en annen historie. Den afghanske piloten som sa at luftstyrken hadde vært bedre da sovjeterne dro, og alle vet jo hvordan det gikk da, da ble det en borgerkrig som var så blodig at mange var lettet da Taliban kom. Vi kunne snakke med den afghanske analytikeren som sa at fokuset til NATO var altfor militært, for hvem kunne si at det ikke var like viktig for fremtidig fred å skape jobber, og å skape helse- og utdanningstjenester av anstendig kvalitet, som å utdanne soldater? Vi kunne snakke med den afghanske moren som ikke hadde sett noe til jenteskolene som var blitt bygget.
Og vi kunne besøke Faryab etter at norske styrker forlot provinsen, og se at mye allerede hadde raknet. Hver femte bil stod parkert for godt, de hadde ikke reservedelene til å reparere dem. Av ti militæroperasjoner de afghanske styrkene hadde utført, hadde tre vært i den samme landsbyen, bare én blant hundrevis av landsbyer i provinsen, og selv der var ikke opprørerne drevet ut. Skadede soldater døde på slagmarken fordi de ikke hadde helikoptre til å evakuere dem til sykehus. Brigadegeneralen ansvarlig for Faryab innrømmet det selv: De hadde egentlig ingen sjanse mot opprørerne, med mindre en politisk løsning kom på plass, og landets økonomiske problemer ble løst. Han ble skutt og hardt skadet i den neste operasjonen, rett etter disse ordene.
På ISAFs pressekonferanser i Kabul leste talsmenn opp fra et forhåndsskrevet ark, som om krigen ble ført etter en forhåndsskrevet plan, oppfunnet langt unna Kabuls støvete gater, men rett utenfor murene de bodde bak var situasjonen en ganske annen enn den de forsøkte å formidle.
Da kunne vi si: «Slik er det, eller slik er det ikke. Vi vet det, for vi var der.» Hvis vi ikke hadde vært der, kunne vi ikke ha sagt det. Det er så enkelt.
Og det er så vanskelig.
Det er vanskelig fordi det er risikabelt og ukomfortabelt å være der. Fordi tilgangen er dårlig, fordi propaganda, usannheter og rykter florerer i en krig, fordi virkeligheten vi så intenst opplever der vi befinner oss, kan være en helt annen enn virkeligheten slik den oppleves noen kilometer unna – det blir ikke kalt krigståke for ingenting – fordi ofre kan ha sin egen agenda, fordi øyenvitner kan være traumatiserte og partiske, fordi vi kan bli fanget i vårt hjemlands, vår kulturbakgrunns eller redaksjons narrativ, fordi vi ser ting ingen egentlig burde se, ting som kan være nok til å knekke et menneske. Listen er lenger.
Slik har det alltid vært å dekke konflikt; dette er utfordringer som legendariske reportere som Ernest Hemingway, Martha Gellhorn, William Howard Russell og George Orwell helt sikkert måtte forholde seg til. Men de siste årene er det blitt enda vanskeligere, og utviklingen bekymrer meg. Den bekymrer meg der jeg ligger våken og hører morgenbønnen fra moskeen, uten å være i stand til å lukke øynene, for da kommer de tilbake, øynene som gled over fra liv til død bare noen timer tidligere. Den bekymrer meg der jeg til sist bestemmer meg for å kaste et par svarte sokker.

*
Mürsitpinar, Tyrkia, september 2014: Jeg står med ryggen til Tyrkia, blikket rettet mot Syria. På den andre siden av gjerdet, så nærme at jeg tydelig ser gater og hus, ligger den syrisk-kurdiske byen Kobani. For en uke siden visste ingen at den eksisterte, nå er den i overskrifter verden over.
Byen er omringet av krigere fra Den islamske staten (IS), de brutale jihadistene som ikke bare torturerer lokalbefolkningen, men som også er Vestens fiende nummer én for tiden. Flyktninger er kommet ut over grensen, det sies at de er flere enn noen gang tidligere i borgerkrigen i Syria. I tillegg, for første gang og for bare noen timer siden, har USA begynt å bombe mål inne i Syria. Snart skal svart røyk fra eksplosjoner stige over Kobani. Snart skal man snakke om frykten for et folkemord.
Jeg er ikke der inne. Jeg står ved grensen og titter inn.
Jeg intervjuer dem som kommer ut. Idet de krysser grensen, får barna en poliovaksine i et rødt telt som er satt opp. Polio er kommet tilbake til Syria med krigen, lenge etter at sykdommen først ble utryddet; tyrkiske myndigheter vil ikke at den skal spres over grensen.
– IS kutter strupen på folk, sier en, og forteller historien om en gammel mann som ikke ville forlate landsbyen, og som litt senere ble funnet drept i sitt hjem.
– De kom med stridsvogner, vi ble livredde, vi trodde vi skulle dø, sier en kvinne.
Stridsvogner. De har stridsvogner nå, IS, hvem hadde trodd at noe slikt ville skje da demonstranter først krevde Assads avgang i mars 2011? De har helikoptre, artilleri, flere tusen menn, olje og Twitter.
Noen hundre meter unna der flyktninger kommer ut, drar andre motsatt vei. De er kurdiske menn på vei tilbake for å forsvare sine hjem, for uten hjem har de ingenting. Tyrkiske myndigheter forsøker å stanse dem, de sprayer med tåregass, det svir i hals og øyne, og en vegg av opprørspoliti står klare med hjelmer og plastskjold.
Noen familier drar også tilbake. En har bodd på tyrkiske jorder, uten mat og drikke – de har drukket skittent vann fra bakken – uten tak over hodet om natten. De sier at de ikke føler seg trygge på hva som vil skje der inne, på andre siden av grensen, men føler at de ikke har noe valg.
– Vi vil heller dø hjemme enn å bli værende her, sier faren og leier ett av sine fire barn tilbake til hjemlandet.
Jeg ser dem gå, men blir igjen bak gjerdet. Ingen vestlige journalister drar inn til IS-kontrollerte områder i Syria eller Irak nå. Vi er for redde, og vi har god grunn til det. Vi har sett for mange videoer. Steven Sotloff, James Foley, i oransje fangedrakter, med hodene liggende på magen.
Vår begrensede tilgang er det store problem i dekningen av det som er en av verdens viktigste geopolitiske konflikter nå. Det er et svart hull der inne, i Syria og Irak, steder der vi ikke kan dra, det er ikke forsvarlig, risikoen for ikke å komme ut i live er overhengende. Resultatet er at det nesten ikke er rapportering fra bakken. Jeg får ikke rapportert om resultatet av amerikanske flyangrep, eller IS’ brutalitet, fra stedene de faktisk skjer. Jeg får ikke talt sivile tap.

I Tyrkia intervjuer jeg familier som har flyktet fra Raqqa, der IS har sitt hovedkvarter. De forteller om hvordan livet var under IS, om hvor bekymrede de er nå, for slektninger som var igjen, ikke bare for IS, men også for konsekvensene for sivile av luftangrep i tettbygde områder.
– Mange sivile kommer til å bli drept, advarer Abu Nour, som ikke tør å gi sitt fulle navn. I timevis snakker han, røyker og snakker, intervjuet blir som en flere timer lang sammenhengende monolog fra ham, og jeg gir opp å forsøke å avbryte. La ham få det ut. La ham snakke.
En syrisk opposisjonell menneskerettighetsaktivist i eksil i Beirut sier det samme, og han legger til:
– Antallet sivile drepte vil helt sikkert bli underrapportert. Rett og slett fordi det nesten ikke er rapportering fra disse områdene.
Verden er blitt et farligere sted for journalister. I Afghanistan, i Pakistan, Irak, Syria og mange andre land blir vi regnet som delaktige i konflikter (vestlige/amerikanske = del av en okkupasjon av/angrep på muslimske land). Hvor mange ganger har jeg ikke hørt det, fra jihadister jeg har intervjuet, at vi vestlige journalister fremmer en vestlig agenda? En jihadist jeg intervjuet i Pakistan sa at det var legitimt å kidnappe meg, å drepe meg fordi norske myndigheter har soldater i Afghanistan. At han kunne sørge for at jeg ble personen i den neste videoen. Jeg husker ennå den kalde angsten jeg følte der jeg satt på hans hotellrom med båndopptakeren mellom oss, da han låste døren.

Nils Horner, Anja Niedringhaus, James Foley og Steven Sotloff, det er noen av navnene på journalister som er blitt drept i år. Totalt er de 54, ifølge Reporters without borders, i tillegg er 21 såkalte citizen journalists eller bloggere drept. 179 journalister er arrestert.

«At journalister blir regnet som mål i en krigssone er ikke et nytt fenomen. Lokale og utenlandske korrespondenter var blant de første som ble pågrepet av det seirende Røde Khmer i Kambodsja i 1975. Vestlige journalister, og selv de som forsøkte å få dem fri, ble holdt som gisler i årevis under Libanons borgerkrig på 1980-tallet, og dusinvis av reportere i Latin-Amerika er blitt tatt av paramilitære eller narkokarteller,» skriver organisasjonen Committee to Protect Journalists i en artikkel på sine nettsider. «Men omfanget på problemet siden de arabiske opprørene er uten sidestykke, ifølge data fra CPJ. Av de 227 journalistene som er drept globalt siden 2011, døde en tredjedel mens de dekket Syria.»
Drept og/eller kidnappet. Aldri tidligere er flere journalister blitt kidnappet enn i Syria-krigen, de teller mer enn 80 siden konflikten brøt ut i 2011. Det er mer enn i Libanon på 1980-tallet, mer enn i Irak på 2000-tallet; begge konfliktene ble fryktet for sin høye kidnappingsrate. Kidnappingsindustrien har skutt fart det siste tiåret globalt – den kan skryte av god profitt – og journalister kidnappes av finansielle så vel som politiske årsaker. Betaling av løsepenger av regjeringer, familier eller selskap, er det aldri så forståelig, kritiseres for å bidra til å forverre problemet. Medier rapporterer sjelden om kidnappingssaker før de er løst: Tanken er at det kan bidra til mer oppmerksomhet og dermed høyere krav om løsepenger. Samtidig fører manglende rapportering til at størrelsen på problemet ikke blir kjent, og det kan føre til mindre press på myndigheter til å gjøre noe for å frigjøre gislene.
Jeg husker da folk begynte å forsvinne i Syria. Jeg var i opposisjonskontrollerte områder der i august 2012, det var jihadister der da også, men de var langt færre enn i dag. Jeg krøp under, og så over piggtrådene som skilte olivenåkrene på syrisk og tyrkisk side fra hverandre. I Syria rapporterte jeg om konsekvensene av Assad-regjeringens bombinger, og om hva folk der ønsket og fryktet. Soldater i Den frie syriske hær (FSA) hadde nettopp tatt over offentlige kontorer; regimet var drevet ut. Opposisjonelle aktivister ventet på hjelp utenfra, og viste ivrig utenlandske journalister rundt, overbevist om at hvis verden bare fikk vite om overgrepene Assad stod bak her inne, ville den komme dem til unnsetning. De hadde ennå ikke skjønt at verden ikke kom.
Det var ikke ufarlig, da heller. Den største trusselen kom fra regjeringsstyrker og bombefly, men også fra jihadister. Flere kolleger var også da blitt bortført, men de fleste var kommet til rette.
Så skjøt det fart, og de kom ikke lenger til rette. Journalister advarte hverandre: «Ikke dra inn nå!» Folk ble bare borte, ingen hørte fra dem, det kom ingen krav om løsepenger eller fangeutveksling. Som James Foley, det ble bare stille. Så dukket han opp, i videoen.
Det ble så ille at den franske journalisten Luc Mathieu sa til Reportere uten grenser: «Andre steder regner du personen som blir kidnappet som uheldig. Der (i Syria) er det motsatt. Personen som ikke blir kidnappet, er heldig.»
Ennå er rundt 20 journalister savnet. Færre er blitt tatt den siste tiden, men færre beveger seg også inn. De fleste av dem som ennå er savnet, er syrere, ifølge Committee to Protect Journalists. Lokale reportere, enten de er syrere, afghanere, pakistanere eller egyptere, får aldri så mye oppmerksomhet som utenlandske. Akkurat som andre ofre i krig får mer oppmerksomhet hvis de er vestlige, fordi altfor mange deler verden inn i oss og dem, der «vi» (vestlige journalister) rapporterer mest om «våre egne».

I Syria-krigen er det svarte hullet i områder både i og utenfor regjeringens kontroll delvis blitt fylt av såkalte citizen journalists. De er medieaktivister som deler tekst, bilder og video på nettet, i blogger og sosiale medier, slik de gjorde under angrepene med kjemiske våpen i forstedene av Damaskus i august 2013. Uten dem ville ikke verden ha sett de skjelvende kroppene som lå på gulvene, legene som helte brus – hva annet hadde de? – over pasienter, eller de døde som var svøpt i hvite kleder. Medieaktivistene viste bilder som ingen reportere hadde mulighet til å vise.
De er modige, og de har ofret mye – mange livet selv. Men de færreste er uavhengige, ei heller er de opplært i medieetikk og journalistisk håndverk. De har en viktig rolle, men de kan ikke erstatte uavhengig rapportering fra bakken. Akkurat nå kommer ingen slik fra IS-områder. Journalister kan ringe inn, vi kan snakke med folk som kommer ut, vi kan danne oss et bilde, men det er aldri det samme som å være der selv.
Det fikk New York Times erfare da avisens reportere var utestengt fra Russland i årene etter revolusjonen. Byrået var i Riga, og avisen måtte belage seg på kilder i eksil, eller å kommunisere fra avstand med kilder inne i Russland. Mellom 1917 og 1919 rapporterte avisen hele 91 ganger at bolsjevik-regjeringen hadde falt eller var i ferd med å falle. Tre ganger rapporterte den at Lenin og Trotskij hadde flyktet, like mange ganger at Lenin var fengslet. En gang rapporterte den at Lenin var drept.

Kanskje Kobani fikk så mye oppmerksomhet fordi journalistene var så tett på. Etter lang tid der journalister var tvunget til å fjernrapportere, kunne vi, om ennå ikke være i selve byen, i det minste se inn. Kameralinser kunne zoome inn på IS’ svarte flagg. Vi kunne høre og se kampene. Så vi rapporterte om Kobani i flere uker, den fikk en oppmerksomhet byer lenger unna grensen som også var erobret av IS, bare kunne drømme om.
Det var færre som rapporterte om at Saudi-Arabia, USAs allierte, hvis piloter fløy langt der oppe sammen med amerikanske bombefly, på to uker i august hadde henrettet flere mennesker enn i IS-videoer (likevel trolig ikke flere enn det totale antallet drap som IS stod bak). Flere lot til å rapportere om den kvinnelige saudiarabiske bombeflyveren enn om saudiarabiske pengegaver til ekstremistiske grupper i hele den muslimske verden. Noen ganger mister vi historien av syne, selv når vi er nærme.
Eller vi ser den ikke, selv om vi står ved grensen og titter inn, nærsynte.

*
Delhi, India, juli 2013. Det har skjedd igjen. En kollega fra en av de viktigste amerikanske avisene blir forsøkt hentet hjem. Kontoret i India, verdens største demokrati, hjemmet til hver sjette innbygger på planeten og lenge en av klodens raskest voksende større økonomier, skal stenges.
– Jeg er for dyr, sier han.
I flere år har han rapportert innsiktsfullt fra Sør-Asia. Han har ikke bare forklart de store internasjonale nyhetshendelsene i India, Pakistan og Afghanistan, men rapportert om hvordan livet fortoner seg i regionen, ført det nærmere amerikanske lesere, økt forståelsen for regionen blant dem. Han har brukt sin intelligens, nysgjerrighet og erfaring til å pløye dypere enn de fleste. Han har fortalt historien om sikhene i Kabul, om rickshawsjåførene i Kolkata, om enkene i Vrindavan. Nå er det slutt.
Toronto Star og Christian Science Monitor har også i løpet av de siste par årene stengt kontorene sine i Delhi og erstattet dem med frilansere. Som for andre aviser ble det for dyrt for dem å ha en korrespondent i regionen.
Spørsmålet er om det ikke er dyrere – for oss alle – å la være.

Å kjenne verden er en nødvendighet, vi kan ikke lenger velge oss bort fra det. Det er viktig fordi vi er globale borgere, og – med ordene til Martin Luther King jr. – urettferdighet ett sted er en trussel mot rettferdighet overalt. Selv hvis vi skulle la nasjonale grenser definere hvem vi bryr oss om – en definisjon jeg er dypt uenig i, men erkjenner at eksisterer – er utenriksnyheter viktig, fordi temaer som klima, økonomi, internasjonale terrornettverk og ebola ikke tar hensyn til grenser. Det som skjer i Syria, India, Liberia og Kina, har aldri påvirket oss mer. I tillegg fører mer multikulturelle vestlige samfunn til at det som tidligere ble definert som «utenlandsk», ikke lenger er det. Det nasjonale og internasjonale nyhetsbildet veves sammen på en måte som aldri tidligere er skjedd. Ideelt burde det bli flere korrespondenter, ikke færre.
Likevel er det motsatt vei det går: Mens verden blir mer global, blir mediene mindre globale.
Det finnes ikke utfyllende studier som dokumenterer nedgangen globalt, men den generelle tendensen er klar: I Vesten er korrespondentene blitt færre over de siste 20 årene, og det er blitt mindre utenriksstoff.
Her er noen skremmende tall: Fast ansatte utenlandskorrespondenter i danske medier er gått ned med en tredjedel, fra 60 i 1998 til 39 i 2012, ifølge rapporten Is there anybody out there: Crisis and collaboration in foreign reporting, fra Reuters Institute for the Study of Journalism og Universitetet i Oxford. Det er gått hardest utover dekningen av Afrika, Sør-Amerika, Sør-Asia og Øst-Europa. «Uten at robuste alternativer til den tradisjonelle annonse–abonnent-modellen blir implementert, vil antallet fast ansatte korrespondenter trolig fortsette å synke,» skriver Simon Kruse Rasmussen, rapportens forfatter.
I USA begynte det tidlig. Ifølge medieviter William Dorman – sitert i Rasmussens studie – falt antall utenrikskorrespondenter i amerikanske medier fra 2500 i 1945 til 430 på midten av 1970-tallet. I 2010 fortalte en studie fra American Journalism Review at siden 1998 hadde 20 aviser helt kuttet sine utenrikskontorer. Den fortalte videre at antall korrespondenter var falt fra 307 i 2003 til 234 i 2010.
«Det økonomiske presset ved å opprettholde nyhetsrapportering fra utlandet har ført til at antallet byråer og korrespondenter vedvarende er blitt redusert av store vestlige nyhetsorganisasjoner i løpet av de siste 20 årene eller mer. Dette har ført til en nedadgående spiral i kvaliteten på internasjonale nyheter som rapporteres – spesielt i USA,» skriver Richard Sambrook, tidligere direktør for BBC World Service og nå professor i journalistikk ved Universitetet i Cardiff, i rapporten Are Foreign Correspondents Redundant? The Changing Face of International News, også den fra Reuters Institute for the Study of Journalism og Universitetet i Oxford. «Å forstå en hendelses kompleksitet korrekt – spesielt i en krise eller i en krigssone – krever ferdighet, tid og erfaring, noe som forsvinner fra utenriksrapporteringens verden.»
Rapporten besvarer for øvrig sitt eget spørsmål: Utenriksjournalister er ikke overflødige – selv om de er færre og deres rolle er endret. Det vil alltid være behov for utenriksjournalistikkens kjernevirksomhet: å være vitne.
Min egen tilleggskonklusjon er: Dette er spesielt viktig i en krig, der overgrep, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten blir forsøkt dekket over.
Dyre utenlandskontorer har sjelden finansiert seg selv, de har vært subsidiert av andre deler av journalistikken. Når vestlige medier er inne i en økonomisk krise – mediehusene mister inntekter på papirprodukter raskere enn de klarer å kompensere for dette med inntekter fra sine digitale produkter – kommer all journalistikk under økt press. Gravejournalister bekymrer seg for at det ikke er nok tid og ressurser til å grave. Økonomijournalister bekymrer seg for mindre fokus på fagfeltet. Nettjournalister bekymrer seg for å gjøre flere feil når det blir flere saker. Vi er færre som skal gjøre mer.
Når det gjelder utenriksstoff, handler mye om prioriteringer. Seymor Topping, redaksjonssjef i The New York Times, sa følgende allerede på 1990-tallet: «Den store trusselen mot intelligent dekning av utenriksnyheter er ikke så mye manglende interesse, som konsentrasjon av (medie)eierskap som er drevet av profitt, og en manglende vilje til å ta ansvar for annet enn bunnlinjen.»
Sambrooks rapport viser til flere studier som dokumenterer nedgangen både i antall korrespondenter og i mengde utenriksstoff i mediene de siste årene. En studie fra Shorenstein-senteret ved Harvard-universitetet i 2007 viste at små amerikanske aviser hadde kuttet utenlandske byråer med 30 prosent siden år 2000. Hos større aviser var det tilsvarende kuttet ti prosent. Dette var før finanskrisen, før endringene i leservaner akselererte. Antakelig er det redusert mye mer siden.
Andre studier sitert i rapporten viser en nedgang i internasjonale nyheter i britiske og amerikanske medier på 40–50 prosent i løpet av 20–30 år. The Great Global Switch Off, en rapport fra Oxfam, Polis og International Broadcasting Trust, konkluderer med at: «Uten snarlig handling er det en overhengende og reell trussel at den internasjonale agendaen svinner fra våre mainstream-kanaler. Denne fremtiden er ikke et resultat av en plan eller av onde hensikter, men av apati; de som burde fremme saken, forblir tause.»
Utviklingen er ikke like dyster overalt. Mediene er i vekst – og forbedring – i mange land utenfor Vesten. Dyktige kolleger fra Rwanda, Nepal og Irak rapporterer selv fra sine hjemland, og ny teknologi fører til at de kan nå et internasjonalt publikum – selv om det er langt igjen før land som Egypt og India har like mange utenrikskorrespondenter som vestlige land. I økende grad bruker også vestlige mediehus lokale reportere, og da ikke lenger bare som fiksere. Det åpner opp for en verden som ikke utelukkende blir sett og definert gjennom hvite og vestlige øyne. Al Jazeera har dessuten vist at det er mulig for ikke-vestlige nyhetsmedier å konkurrere i toppsjiktet – så lenge de har mye penger – og de har beriket det internasjonale mediemarkedet, ikke minst ved å rapportere mer fra ikke-vestlige land.
Samtidig gir sosiale medier rom for stemmer som ikke tradisjonelt er kommet igjennom i vestlige medier. Korrespondentene – tradisjonelt hvite, rike og like – utfordres. Leserne kan gå det som skrives og kringkastes etter i sømmene, og kilder kan selv se hva som rapporteres, og selv rapportere til sitt publikum. Kravene til nøyaktighet øker, og grasroten får større mulighet til å si hva den mener – så fremt de har en mobiltelefon med internett. Den afghanske bonden som ikke kan lese eller skrive, er like stemmeløs. Vi finner ikke hans meninger på Twitter.
Dette til tross: Ordene redaktør Mowbay Morris brukte da han sendte William Howard Russell for å dekke Krim-krigen er like sanne i dag, når journalister i utenriksredaksjoner med trange budsjetter er nødt til å klippe, lime og oversette stoff fra nyhetsbyråer, andre aviser, Twitter og blogger. «Offentligheten forventer at vi har våre egne agenter … Vi skuffer en rimelig forventning når vi ikke tilbyr noe bedre enn rapporter fra andre aviser, uansett hvor autentiske.»

Problemet er ikke først og fremst de største krigene, eller de mest alvorlige katastrofene. Vi var mange reportere i Gaza i sommer, enkelte mediehus hadde flere team på bakken. Syria-krigen ble også grundig dekket i begynnelsen – og som Kobani viste, også potensielt i dag. Mest av alt er det andre, mindre geopolitisk viktige konflikter og kriser som utvikles langsomt, som glemmes. Det går også utover rapporteringen av langvarige konflikter og av områder før og etter at volden er nådd høydepunktet. Hvor mange mediehus har vilje og økonomi til å ha korrespondenter i Kabul når utenlandske soldater drar – selv om det er da konsekvensene av NATOs feilslåtte strategi for alvor vil komme til syne? Hvem dekker volden i Den sentralafrikanske republikk? Hvor mange ble værende i Bagdad etter 2011, da den siste amerikanske soldaten dro? Da IS tok Mosul i våres, kom det som en enorm overraskelse, kanskje ikke bare fordi det skjedde så raskt, men fordi det ikke hadde vært nok reportere i Irak til å rapportere om hvordan det gikk med landet. Hvor mye ble det på forhånd skrevet om hvordan sunnimuslimer ble marginalisert, eller om hvordan daværende statsminister Nouri al-Maliki byttet ut kapable offiserer i hæren med dem som var lojale mot ham selv?
Jeg frykter at det samme vil skje med Afghanistan. Delvis har det allerede skjedd: Oppmerksomheten sank i det øyeblikket norske soldater forlot Faryab. Jeg bodde i Kabul på den tiden, og jeg merket det godt. Av en mellomleder i en norsk avis fikk jeg høre at «Afghanistan ikke lenger var viktig.» Noen måneder etter uttrekningen publiserte en annen norsk avis en artikkel som spurte: «Trodde du Norge var ferdig i Afghanistan?» og svarte: Nei, det er fremdeles 300 soldater igjen. Som om denne krigen stod og falt på noen hundre norske soldater. Som om krigen, som for afghanernes del har vart i 35 år, ikke kommer til å fortsette etter at NATO er ute.
Med færre ute får vi som er igjen, for mye å dekke. Ikke bare står jeg på grensen og titter inn i Syria; mens jeg gjør det, kan andre ting skje andre steder.
Den tyske journalisten og mangeårige Afrika-korrespondenten Bartholomäus Grill skriver om dette i en reportasje i Der Spiegel i forbindelse med 20-årsmarkeringen av folkemordet i Rwanda. Grill var da korrespondent for Die Zeit i Johannesburg. I april 1994 dekket han valgkampen i Sør-Afrika – den store nyhetssaken på den tiden. Det var det første valget der svarte skulle få stemme, apartheid var slutt. Fra jubelen i Sør-Afrika skrev han en analyse om Rwanda, der et folkemord var begynt. Fordi han ikke var der, fordi han jaktet i flokk med de andre journalistene etter artikler om valget i Sør-Afrika, tok han feil, veldig feil, om hva som foregikk på bakken.
«15. april, da massakren i Ntarama var i full gang, ble min raskt skrevne fjernanalyse publisert i Die Zeit. Jeg fortalte historier om ‘grusom stammekrig’ i Afrikas hjerte, der alle kriget mot alle. Bellum omnium contra omnes – den latinske frasen passer alltid når du vet lite om hva som faktisk foregår. Til slutt skrev jeg at utenlandsk intervensjon trolig var poengløs. Rapporten inneholder det mest utilgivelige feiltrinnet jeg noensinne har begått i mitt profesjonelle liv.»
I reportasjen Prison of the Past: A Reporter Revisits His ‘Shameful’ Coverage of Rwanda, forteller han om en scene 20 år etter, der han står han i en landsby og spør en kvinne som overlevde folkemordet, om hvor Gud var i disse aprildagene i 1994.
– Han var her, ellers ville vi ikke ha overlevd, svarer hun, før hun henvender seg til ham og sier: – Hvor var du? Hvorfor hjalp du oss ikke?
«Jeg skammer meg ennå over disse spørsmålene i dag,» skriver Grill. «Det var ikke bare FN, Vesten og andre afrikanske nasjoner som feilet; det var også journalister som meg. Vi jaktet etter den store saken i Sør-Afrika, fulgte lite med på Rwanda eller bare spredde klisjeer om landet.»
En tung bør, en som ikke bør bæres av ham. Jeg håper jeg ikke må skrive noe lignende om 20 år, om Syria, om Gaza, om Afghanistan eller et annet sted. At jeg tok feil, fordi jeg ikke var der, og at feilen kostet liv, at den allerede har gjort det. Jeg håper ikke det, men jeg kan ikke utelukke det.

Når korrespondentkontor stenges, blir bruken av frilansere viktigere. Dessverre tar mediehus sjelden ansvar for frilansere slik de gjør med ansatte korrespondenter. Kjente mediehus tok for eksempel mye stoff fra frilansere i Syria-krigen, fra steder dit de ikke våget å sende egne medarbeidere. Frilansere som foreslo saker, ble gjerne møtt med en frase som denne: «Vi kan ikke sende deg inn (les: Vi tar ikke ansvar hvis noe går galt), men hvis du likevel skal inn (les: og kommer ut i live), tar vi gjerne en titt på det du leverer.»
Og slik reiste frilansere inn, ofte uten å ha råd til forsikring, ofte uten sikkerhetskurs og førstehjelpsutstyr, kanskje uten å ha råd til skuddsikker vest og anstendig fikser eller bil. Ikke bare tok de en stor risiko ved å reise inn, risikoen ble større fordi de var nødt til å spare der de kunne.
Etter hvert har flere mediehus og byråer – The Sunday Times, AFP og Christian Science Monitor er blant dem – besluttet at de ikke kjøper stoff fra frilansere fra steder som er så farlige at de ikke sender egne ansatte. De burde også sørge for at frilansere får samme sikkerhetsnett som fast ansatte når de dekker konflikter.

Også fallskjermjournalistikk – der journalister sendes til et sted for noen dager eller uker for å dekke en stor nyhetshendelse – blir mer fremtredende når korrespondentkontor stenges. Fallskjermjournalistikkens forsvarere mener dette, i tillegg til å være kostnadsbesparende, gir et «friskt blikk» på nyhetshendelser og andre kulturer.
Da jeg i høst reiste til Den sentralafrikanske republikk for første gang, var jeg på alle måter en fallskjermjournalist, uten erfaring fra regionen. Uansett hvor mye jeg leste meg opp på forhånd, var det vanskelig å rapportere med nyanser og innsikt som oppfylte mine egne krav, det jeg mener jeg skylder både leserne og menneskene jeg skriver om.
Mye går tapt. Ofte mangler reporterne forutsetninger eller tid for å dekke andre enn de innlysende sakene. De mangler kunnskap til å forklare ikke bare hva som skjer, men hvorfor det skjer. Det blir enklere for parter i en konflikt å fremme sine egne agendaer, hvis en journalist ikke har kunnskap nok til å avdekke løgn, usannheter og propaganda, eller mangler erfaring for å vite hvilket perspektiv kilder representerer. Fallskjermreporteren mangler gjerne de nødvendige kontaktene og kunnskapen til å kunne ta seg frem i farlige områder, og tar enten en større risiko enn nødvendig ved å reise, eller lar være. Mens korrespondenter også bedriver fallskjermjournalistikk der de ofte reiser langt fra sin base, har de – ideelt sett – erfaring fra regionen de dekker, og reiser kanskje inn i områder der de har vært flere ganger før.
Ved å være der over tid kan vi begynne å forstå. Og kanskje enda viktigere: Vi kan forstå at vi ikke alltid forstår. Vi kan gå fra det skråsikre til det søkende.
Og vi kan – tror jeg – bli i stand til å rapportere med mer empati. Når jeg ser et menneske med et blikk som forteller at hun har sett altfor mye, kan jeg kjenne det igjen. Jeg har sett det før. Og jeg har sett det i speilet.

*
Abbottabad, Pakistan, mai 2011:
– Dette er trolig den største saken i vår karriere, sa en kollega.
– Jeg håper ikke det, svarte jeg.
Vi stod utenfor huset til Osama bin Laden dagen etter at han ble drept, og klarte ikke helt å fatte at han hadde bodd her, så nærme Islamabad. Det pakistanske militærakademiet var bare noen hundre meter unna boligen hans, som skilte seg fra de andre husene i nabolaget; det var større, mer forseggjort og hadde høyere murer. På vei hit hadde jeg kjørt forbi flere skilt med advarsler om at jeg ble overvåket, dette var et militært høysikkerhetsområde.
Overvåkningskameraer? Høysikkerhetsområde? Dette åpnet opp alle slags spørsmål, det forsterket ryktet om Pakistans dobbeltspill som USAs allierte i den såkalte krigen mot terror.
Utenfor huset stod mange forvirrede naboer, men vi var flere journalister, fløyet inn fra London, Teheran eller Delhi. Vi snakket, vantro, om det som var skjedd. I alle disse årene hadde al Qaida-lederen og selve symbolet for global jihad altså bodd her.
Langt borte, i Det hvite hus, sa president Barack Obama: «Rettferdighet er skjedd.»
Men hva med rettferdighet for alle de hundretusener – ingen vet riktig hvor mange – av uskyldige som er blitt drept i jakten på denne mannen? Vi vet ikke engang hvor mange de er, ofrene etter krigene i Afghanistan og Irak, etter droneangrepene i Pakistan og Yemen. Vet vi navnene deres? Vet vi hvordan de døde? Er noen holdt ansvarlige? Er deres liv mindre verdt enn de tusener bin Laden drepte?
Slike spørsmål ble i mindre grad stilt av oss journalister utenfor bin Ladens hus, heller ikke av meg.
Altfor ofte tar vi journalister parti i krig, der vi (med rette) er kritiske til «deres» overgrep, men stiller oss relativt ukritiske til «våre egne». Uten å innse at det ikke finnes to grupper: oss og dem, det finnes bare én: oss.
Journalister som dekker krig, er i en sjelden posisjon: Vi kan krysse frontlinjer, få historier fra alle sider. Det er en mulighet vi griper, men vi bør gjøre det mer, med bevisstheten om at vel så ofte er frontlinjene innprentet i våre egne sinn.

Johan Galtung snakker om en fredsjournalistikk som motvekt til krigsjournalistikk. Mens krigsjournalistikken deler mennesker på ulike sider av en konflikt inn i oss og dem, er fredsjournalistikken opptatt av å rapportere om krigens ofre uansett hvem som står bak overgrepene. Mens krigsjournalistikken foretrekker soldat- og elitekilder og gjentar propaganda («utilsiktede tap», «presisjonsbombing», «fienden»), søker fredsjournalistikken stemmer fra bakken – også kvinner, barn og eldre – og forsøker å filtrere bort propagandaen. Mens krigsjournalistikken fokuserer på kamper, frontlinjer og bomber, forsøker fredsjournalistikken å forklare de underliggende årsakene til krigen og beskriver også dens mer usynlige skader. Krigsjournalistikken retter blikket mot militær seier; fredsjournalistikken mot løsninger og fredsprosesser. Mens krigsjournalistene drar hjem – eller videre til neste konflikt – når bombene stilner, blir fredsjournalistene værende for å rapportere om forsoning og gjenoppbygging.
For meg spiller det liten rolle om man kaller det krigsjournalistikk eller fredsjournalistikk – det er også ting å kritisere ved hvordan fredsjournalistikken utføres – men jeg ønsker mer av elementene representert i fredsjournalistikken i rapportering av krig.
Den klassiske krigsjournalistikken som Galtung beskriver, har vi sett ofte i rapporteringen av Afghanistan-krigen, spesielt når journalister har vært med på såkalte embeds, presseturer med ISAFs soldater.
Første gang jeg kom til Afghanistan, i juni 2010, var fire norske soldater drept. En tragedie for deres familier, en tragedie for et lite land. Utvilsomt en sak det er viktig for norske medier å dekke, det var det største enkelttapet av norske soldater siden andre verdenskrig.
14 norske journalister kom til Faryab i de dagene denne sommeren, de fleste med fly fra Norge. Fra Aftenposten var vi to. Til sammenligning var bare én journalist i Kabul. Det var en skjevfordeling som ikke kunne forklares eller unnskyldes med at det var en stor nyhetssak i norske medier.
Jeg stod innenfor murene til leiren og tenkte: Hva med alle afghanske sivile som ble drept, de teller flere tusen i året, hvor er oppmerksomheten om dem?
Jeg reiste ut av leiren, og dro sjelden tilbake. De neste tre årene konsentrerte jeg meg om afghanske sivile, om hva krigen gjorde med dem.
Neste sommer snakket jeg med en talsmann fra Redd Barna i Kabul om den høye mødre- og barnedødeligheten i Afghanistan. Jeg skulle skrive en reportasje om utdannelsen av jordmødre, et prosjekt som isteden ble til en bok. På den tiden døde ett av fire, eller ett av fem barn under fem år – avhengig av studien – av sykdommer som lett kunne forhindres, som diaré og lungebetennelse. Barnedødeligheten var blant de aller høyeste i verden.
– Dere i mediene skriker hver gang fem barn blir drept av en selvmordsbomber i Kabul. Jeg sier ikke at det ikke er ille, men 550 barn under fem dør hver dag, uten at noen skriker ut om det, sa representanten for Redd Barna.
Vinteren etter ble problemet omtalt. Det var den kaldeste vinteren i Kabul på 40 år, sa noen. Jeg sov med to gensere, lue og skjerf, og våknet med frostrøyk fra munnen om morgenen. Jeg brukte fingerløse vanter da jeg skrev artikler. Men jeg hadde et tak over hodet, det var mer enn mange andre.
I leirene for internt fordrevne i utkanten av Kabul – der mennesker bare hadde en teltduk over hodet – døde barna av kulde, av lungebetennelse. Det ble en sak i mediene: ti barn døde, 17 barn døde. Det ble kalt en humanitær krise i leirene, og det ble lovet penger fra internasjonale donorer. Så ble det klart at noe ved begrepet humanitær krise i leirene ikke stemte. Det døde ikke flere barn i leirene enn overalt ellers i landet. Hele landet var i humanitær krise.
Nyheten var ikke at de døde, men at de døde nær nok ambassadene og journalistene, til at det ble lagt merke til.
I journalistikken – også i utenriksjournalistikken – har vi en tendens til å overse de underliggende tendensene. Hans Rosling fra Karolinska-universitetet uttrykte det godt. I mai 2014 snakket han for journalister og mediefolk under Nordiske mediedager i Bergen om fakta og myter om befolkningsvekst. Han gikk med små skritt til venstre mens han sa:
– Hvis jeg beveger meg sakte nok over scenen, er det ingen av dere journalister som legger merke til det.
Altfor ofte dekker vi det som skjer plutselig, eller det som allerede er dekket, og glemmer det som skjer sakte, det ingen snakker om.

*
Doha, mai 2014. Jeg er foredragsholder på et kurs for unge journalister fra Midtøsten og Afrika, i regi av Norsk senter for menneskerettigheter og Al Jazeera. De kommer fra Marokko, Syria, Tunisia, Egypt, Somalia. De sitter i en hestesko bak pulter i et rom der noen har satt på klimaanlegget for fullt. De fryser. Noen tar på jakker.
Jeg er varm, for jeg står ved en powerpoint-presentasjon og snakker. Jeg vet at jeg like gjerne burde lytte, men det forventes at jeg snakker, jeg er hentet hit for å gjøre det, så det er det jeg gjør.
Jeg snakker om krigståken: hvordan det kan være vanskelig å se klart, og hvor viktig det er å være oppmerksom på det. Jeg snakker om hvordan man kan sikre seg tilgang til områder også når det er komplisert. Jeg snakker om viktigheten av å rapportere også om de andre sidene ved krig, fordi krigen dreper også med andre midler enn kuler og bomber. Jeg sier:
– Deres rolle som konfliktreportere begynner lenge før krigen bryter ut. Den begynner i opptrappingen, når kriger blir forsøkt rettferdiggjort, når det blir sagt at de er helt nødvendige. Da skal dere stille kritiske spørsmål om de virkelig er det, eller om det finnes andre løsninger. Dere skal diskutere fremtidige konsekvenser, også for dem deres politikere vil krige mot.
Det er slik jeg ønsker at jeg rapporterte, men vanligvis har jeg altfor mye å gjøre med den siste flyktningkrisen, den siste krigen, de siste kulene. Mens jeg rapporterer fra ett sted, overser jeg det som skjer på det andre. Hvis det forsetter slik, risikerer jeg etter hvert å få bører som Grill fra Rwanda.
Mest av alt snakker jeg om viktigheten av å bryte ut av sine egne rammer, slik at man kan rapportere om konflikten fra alle sider istedenfor å støtte én.
Hun kommer bort til meg etterpå, i pausen. Lav, smilende, et åpent ansikt, en hijab over håret. Hun er libanesisk, og hun var den som aller flittigst tok notater.
– Jeg vil så gjerne gjøre som du sier, rapportere om overgrep utført fra alle sider, sier hun. – Men jeg jobber for en radiokanal som tilhører Det muslimske brorskapet, jeg kan rapportere kritisk om andre, men ikke om dem. Hva kan jeg gjøre?
Jeg kan si: «Bytt arbeidsgiver!» Men hva vil det hjelpe? Jeg jobbet en gang for en av de friere libanesiske avisene, og jeg husker maktesløsheten da redaktøren kalte meg inn på sitt kontor og sa han ikke kunne publisere artikkelen jeg hadde jobbet med i to uker. Du vil få problemer, sa han. Det spiller ingen rolle, trykk den likevel, sa jeg. Nei, avisen vil også få problemer, sa han, og artikkelen ble ikke trykket.
Sannheten er at hun nesten alltid vil måtte ta hensyn til eiere – er det ikke den ene, er det den andre – i en region der medier som regel representerer politiske eller sekteriske grupper og makthavere. Jeg har ikke noe fornuftig å svare, mumler bare noe abstrakt om at de kan prøve å samle seg, danne journalistforeninger, sammen er de sterke, de kan presse frem endringer.
Jeg ser skuffelsen i øynene hennes – eller kanskje er det min egen – for jeg har ikke svaret.
Vi er heldige i Norge. Vi har en presse som ligger på topp i verden i pressefrihet. Aldri har jeg opplevd at annonsører eller eiere har forsøkt å påvirke min dekning. Vi har en befolkning som leser flere aviser enn i nesten noe annet land – selv om de, leserne, blir færre. Vi har en sterk allmennkringkaster. Vi har en høyt utdannet befolkning med midler til å reise, midler til å bry seg om resten av verden. Vi har alle forutsetninger for en utenriksdekning i verdensklasse, og det er der jeg håper ambisjonene vil ligge.
Det skylder vi lesere og seere. Det skylder vi ofrene for krig og urettferdighet, uavhengig hvem som forårsaker den. For dette handler ikke om oss eller dem. Det handler om oss.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someoneShare on Google+